skip to Main Content

Andre etappe: Vi besøker et lenseanlegg

Jeg var på vei i seng søndag kveld, men ble stående på toppen av trappesatsen og lytte. Det var lyden av sommer som smøg seg ut av soverommene til barna, nærmest synkront. Hva lyden av sommer er, spør du? Det er den lyden du hører når noen klør på myggstikkene sine!

Tidligere på dagen hadde vi vært på langtur. Vi passer på når det er søndag, og hele familien er samlet, å besøke de museene som ligger litt lenger unna, og søndag var vi på Fetsund Lenser. I kurven hadde vi både turmatboksen, boller fra fryseren og solkrem, så alt var med for en fin dag halvannen time hjemmefra. Det eneste vi kanskje angret litt på, var at vi ikke hadde med myggspray også, men av våre feil kan jo andre lære.

Fetsund lenser
Fetsund er et sted vi fra før ikke er særlig kjent med, sarpinger som vi er, men lenseanlegget var kjent. Ja, i alle fall av utseende. I bygda vi bor i var det i tidligere tider et lenseanlegg, og til tross for at driften var nedlagt før vår tid (det siste tømmeret som ble fraktet via Glomma ble sluset gjennom lensene i 1985), så var det likevel tydelige spor fra lenseaktiviteten også i min (mamma) barndom. Pålene stod fortsatt, og båtene i bygda lå langs de gamle lenseflåtene. Å dele disse minnene med barna der oppe på Fetsund, gav dem noen knagger å henge det på, samtidig som de kunne knytte det til en del av sin egen historie. Ja, ikke minst stedsnavnene hjemme.

Flåtene på Fetsund lenser

Ekstra spennende var det å se på alle de gamle båtene som lå både på land og i vann. Hvor gamle var de? Hva ble de brukt til? En av stafettoppgavene gav dem også anledning til å undersøke litt ekstra, og lillebror Audun skulle nok gjerne også ha tatt seg en tur. «Søre båt!» forlangte han gang på gang da vi passerte de gamle sliterne. Båtkjøring ble det dårlig med, men de eldste to og pappa’n fikk seg en tur på flåtene. Med redningsvesten pent liggende hjemme fant vi det tryggest å holde en løpsk toåring på land, men rapporten fra flåtevandrerne var at det var moro å gå på vannet!

Museumsstafettoppgave på Fetsund lenser: Hva heter båten?

Langsmed elva på land lå det en fin og bred tursti, og det var flere skilt å stoppe opp ved underveis. På skiltene fikk vi Fetsundlensenes historie beskrevet og etter hvert som vi nærmet oss Nordre Øyeren våtmarksenter også litt om dyreartene i området. Våtmarksenteret var dessverre stengt den dagen vi besøkte stedet, men også her var det en stafettoppgave som barna fikk løst. To fluer i en smekk, der altså!

På lekeplassen mellom Nordre Øyeren våtmarksenter og Fetsund lenser
Og mygg. Masse mygg. Likevel tok vi oss tid til en stopp på lekeplassen som også var plassert langs stien. Her var moro for store og små. Jeg mener, hvem kan egentlig gå forbi ei vippehuske uten å ville prøve? Hæ? Det viste seg at bare pappa Svein satt på den ene enden, så kunne vi fint få til fine vipper hvis Audun og mutter’n satt sammen i den andre. Og når man leker blir man sulten, så da fant vi fram matpakka i nistekurven. Matpakke smaker ekstra godt ute, og det er noe ferieaktig med det selv om vi denne gangen bare var på dagstur.

Nistepakke på museumsstafett
Materialdepoet på museet var også spennende, og gav en god forståelse av lenseanleggenes rolle i den industrielle utviklingen i Norge i det forrige århundret. I et samfunn hvor veinettet er hovedveien for det meste av varer, er det underlig å tenke på at den elva vi for det meste bare forbinder med flom og fine sommerdager med Tunejolla vår, én gang var manges arbeidsplass og en viktig del av infrastrukturen. Etter besøket til Fetsund Lenser har nok også Amadeus og Aamund fått på plass nok en bit i egen historie, og når vi er «på Lensa» her hjemme, så forstår de litt mer av hvorfor Lensa heter akkurat Lensa. Når vi på båttur finner synketømmer, så vet de hvor det kommer fra. Viktig å vite? Kanskje ikke, men det handler om hvem vi er og hvor vi kommer fra, og det er dét som er så fint med museum: Du får en håndfast bit av historien som hjelper deg til å forstå. For å forstå din samtid må du forstå din fortid, sies det jo.

I materialdepoet på Fetsund lenser
Men myggestikk? Dét forstår vi ikke! Skjønt, det har sin sjarm likevel. Det er sommer å klø på myggestikkene sine og å telle hvem som har flest. Akkurat som det er sommer å lukte solkrem, se nye steder og å delta på museumsstafett. Vi reiser snart videre, så følg med!

Museumshilsen fra Audun, Aamund, Amadeus, Camilla og Svein